![[Praktisk rettskildelære - hovedside]](../../bilder/pr_h.gif){kind=small}
|
|
Det syndes ofte mot kravet til fullstendige, korrekte og konsekvente litteraturhenvisninger. Årsaken kan være mangel på kunnskap om etablerte metoder eller mangel på forståelse av nødvendigheten av fullstendige og riktige henvisninger til andre publikasjoner. Ukorrekte litteraturhenvisninger kan føre til at andre bruker mye tid på å lete seg frem til kildene. Mulighetene til å verifisere forfatterens utsagn kan være vesentlig svekket. Dessuten kan det gi et dårlig inntrykk av forfatterens arbeidsmetoder. De fleste avhandlinger som skrives er gjenstand for evaluering.
Det finnes ingen vedtatt standard for hvordan litteraturhenvisninger og litteraturlister skal utformes. Enkelte fremgangsmåter er allment utbredt innen flere vitenskaper. Det mest utbredte innen naturvitenskap, samfunnsvitenskap (herunder jus) og humaniora, Harvard-systemet, har vært brukt siden 1930-årene. Det er aldri utarbeidet noen fullstendig utgave av systemet, noe som medfører at man kan støte på mange variasjoner av det. Hovedtrekkene i systemet vil bli omtalt nedenfor.
Noen forfattere ønsker å oppføre litteraturhenvisningene i fotnoter, noen opererer med en forkortelsesliste i innledningen, andre foretrekker å samle referansene i en liste til slutt i publikasjonen. Arbeidet med å identifisere den siterte publikasjonen vil som oftest være lettest ved den siste metoden. En mellomvariant er å oppføre litteraturliste etter hvert kapittel. Valg av metode er et skjønnsspørsmål. Avgjørende for valget kan være publikasjonens lengde eller hvorvidt den inneholder mange eller få henvisninger til mange eller samme forfatters arbeid. Henvisninger til en litteraturliste til slutt i avhandlingen synes i de aller fleste tilfeller å være den beste løsningen. Litteraturlisten kan bære bud om avhandlingens faglige seriøsitet. Den kan gi nyttige opplysninger om hva man kan vente å finne behandlet - foruten at den kan fungere som et bibliografisk hjelpemiddel for andre som er på jakt etter referanser innenfor det aktuelle området. Dessuten unngår man bruk av l.c. (loco citato = på det siterte sted) eller op.cit. (opus citatum = det siterte verk eller opere citato = i det siterte verk), som har en tendens til å florere i fotnoter. Slike forkortelser medfører ofte tidkrevende og irriterende arbeid med å lete seg tilbake til den referanse det på denne måten henvises til. Om slike henvisninger, se Lassen (1993 s. 16-18). Lassen gir videre anvisning på hvordan henvisninger til litteratur og andre kilder i norske rettsvitenskapelige arbeider kan utformes. I sitt avsnitt om noter (s. 22 flg.) viser han eksempler på hvordan kildehenvisninger til noter kan se ut.
Det blir redegjort for hvorledes henvisninger til en litteraturliste kan se ut, med utgangspunkt i det tidligere nevnte Harvard-systemet. Det gis også anvisning på hovedregler for hvordan en litteraturliste bør utformes etter samme system. Uansett, det er viktig med et samspill og konsekvens mellom henvisninger og litteraturliste.
UJUR har lagt ut en omfattende veiledning i hvordan man kan henvise til ulike kilder (bøker, artikler, lovgivning, dommer, forarbeider, nettdokument, personlige meddelelser og plassering av fotnoter) i juridiske arbeider, på siden Henvisninger og litteraturliste. Der nevnes tre sentrale underliggende hensyn: Entydighet, redelighet og konsekvens.
 |
|
