Utgangspunktet for det følgende er altså at man henviser til en litteraturliste og ikke til noter. Metoden for henvisninger er enklest å praktisere når det ikke skal vises til alt for mange verker og når disse stort sett har personlige forfattere. For mange oppstår usikkerhet når man skal henvise til f.eks. et verk uten personlig forfatter, verk utgitt av flere forfattere og flerbindsverk utgitt over flere år. Nedenfor gis anvisning på hvordan en del typetilfeller kan behandles.
Hvordan korresponderende konkrete referanser kan utformes, fremgår av " Litteraturlister" - ut fra eksempelhenvisningene i teksten nedenfor.
Man henviser til en bok ved å angi forfatter og utgivelsesår i parentes i den løpende teksten, eksempel 1: (Andenæs 1989). Dersom man også henviser til en side, tas det med i parentesen.
Når forfatterens navn er nevnt i teksten, settes bare årstall pluss eventuelt sidetall i parentes, eksempelvis slik: "I sin strafferettsfremstilling skriver Andenæs (1989) bl.a. ...".
Henvises det til forskjellige verker med samme utgivelsesår og av samme forfatter, vises det til årstall og bokstaver, eksempel 2: (Eckhoff 1989a). Dersom man stadig henviser til forskjellige verker av en og samme forfatter, kan det bli tungvint stadig å måtte slå opp i litteraturlisten for å se hvilken bok det dreier seg om. En mer leservennlig henvisningsform er f.eks.: "I boken Forvaltningsrett nevner Eckhoff (1989a) ...".
Ved henvisning til en forfatter som har publisert sin avhandling i en serie, går man frem på samme måte som ovenfor, eksempel 3: (Ellingsen 1987). Man må bare sørge for at referansen har en korrekt angivelse av den aktuelle serie.
Ved henvisning til artikler av en forfatter i tidsskrift, andre periodika eller avsnitt i bøker, går man også frem som ovenfor. Her er oppsettet av referansen viktig, samtidig som den inneholder nødvendige opplysninger, se eksempel 4: (Eckhoff 1989b).
Hvis man ikke henviser til hele verket, bør man også få med sidene (Andenæs 1989 s. 123), (Eckhoff 1989b s. 14-24) evt. kapitlet (Andenæs 1989 kap. 8).
Skal man henvise til en bok av to til tre forfattere, bør begge/alle forfatteres etternavn nevnes, eksempel 5: (Smith og Lødrup 1984). Noen synes det er tungvint eller plasskrevende og foretrekker bare å vise til første forfatter, eksempel 6: (Smith 1984). Valget her må følges opp i litteraturlisten, slik at den samsvarer med henvisningen.
Skal man henvise til artikler av to til tre forfattere, i tidsskrift, andre periodika eller avsnitt i bøker, viser man til artikkelforfatteren(e) og publikasjonens utgivelsesår. Ved spørsmålet om man skal ha med en, to eller tre forfattere i parentesen her, gjelder samme betraktninger som ovenfor. Eksempel 7: (Einarsen og Aall 1988) eller eksempel 8: (Einarsen 1988).
Har et verk mer enn tre forfattere, eksisterer forskjellig henvisningspraksis. Ifølge Harvard-systemet anbefales det at man bruker alle navnene ved første henvisning for så senere å bruke det første navnet etterfulgt av "m.fl" eller "et al". Men dersom verket skal få sin "riktige plass" i litteraturlisten, bør man henvise til tittel og utgivelsesår når et verk har mer enn tre forfattere, eksempel 9: (Finna rätt 1988). Denne boken har seks forfattere, og vi har valgt å bruke "m.fl." i den bibliografiske innførselen.
Dersom man stadig skal henvise til et verk der man skal bruke tittel som henvisningsform, kan det være aktuelt å bruke en egnet kortform som man kan finne igjen i litteraturlisten. Man kan i litteraturlisten eventuelt henvise fra kortformen til full form.
Dersom man henviser til et redigert verk, vises det til tittelen, eksempel 10: (Sosialrett 1991). Henviser man til en artikkel i antologien (det redigerte verk), skal man henvise til forfatteren av den aktuelle artikkelen, eksempel 11: (Molven 1991).
Når det gjelder henvisningspraksis vedrørende andre dokumenter (rettspraksis, lovgivning og paragrafer, forarbeider og sitater, norske og internasjonale kilder og nettdokumenter), vises til UJURs nettside Henvisninger og litteraturliste.